På en benk i parken (1113 ord)

Noen ganger har jeg bare lyst til å kle av meg og løpe naken gjennom parken. Vise meg frem så alle de gamle gubbene glemmer at de er gamle gubber, sa hun. Med lommekniven hans snittet hun opp kanten av kjolen.
Ta på meg, ba hun og løftet opp t-skjorten. Han stakk hånden inn under stoffet.
Noen ganger tror jeg bare at jeg lever når noen rører ved meg, holder om meg, eller ligger inntil meg, sa hun. Brystene hennes strammet seg mot fingrene.
Si navnet mitt, ba hun.
Da må du fortelle meg hva du heter.
Si det du tror jeg heter.
Han tenkte seg om. Du kunne være en Emilie.
Emilie, hun smakte på navnet. Ja, jeg er gjerne Emilie for deg. En gang hadde jeg en kjæreste, hele tiden glemte jeg hva han het. Selv om vi var sammen i mer enn tre år. Han var ikke den eneste, men den andre husker jeg fortsatt navnet på, selv om vi bare møttes en eller to ganger. En gang vi våknet i samme seng spurte han meg hva han het. Jeg husket ikke. Han kastet meg ut fra leiligheten. Av og til er jeg redd for at jeg møter ham igjen, og at han spør meg hva jeg heter og så husker jeg ikke det heller.
Fordelen med en dårlig hukommelse, sa han, er at alt blir som for første gang.

Et par spaserte forbi med barnevogn.

Kyss meg, ba hun.
Han la leppene sine inntil hennes. Hun stoppet, hva var det du kalte meg igjen?
Emilie.
Ja, Emilie var det.
Jeg kan skrive det på en lapp, sa han, så kan du lese den om du glemmer det.
Men da må du skrive en lapp til, sa hun.
En lapp til?
Ja, en lapp som minner meg på at jeg kan lese lappen.
Jeg skriver det på hånden din.
Hun strakte den frem. Han skrev navnet hennes med store bokstaver.
Og ditt på den andre, sa hun, så jeg husker hvem du er.
Hva heter jeg, spurte han.
Jeg har allerede glemt det, svarte hun.
Gi meg et navn, sa han, hvilket som helst.
Hun nølte. Jeg husker ingen navn… Det er helt tomt.
Emil, sa han og skrev det på den andre hånden.
Emil og Emilie. Det er to nesten like navn.

En syklist raste forbi.

Kyss meg igjen, sa hun og stakk hånden hans ned i buksene.
Kjenn så varmt det er, sa hun. Han kysset henne.
Emil, sa hun. Emilie, svarte han.
Har du lyst på meg? spurte hun.
Han nikket.
Kom, sa hun. Jeg vet et sted. Jeg glemmer navn, men steder glemmer jeg aldri.
Hun kneppet igjen buksene og leide ham bak buskene, til en liten høyde. Hun la jakken på gresset og kledde av seg. Han fulgte etter og la seg på henne.
Emilie, hvisket han.
Hun svarte ikke. Han viste henne hånden.
Emil, leste hun forvirret, så husket hun. Ja, Emil. Du er Emil.
Emil. Emil. Emil, gjentok hun som for å nagle navnet hans fast.
Etterpå ble de liggende side om side i solen.
Før førte jeg lister, sa hun, jeg noterte alle navn på hvem jeg knullet med, på hva vi gjorde sammen, hvem som likte hva, men en dag begynte navnene å glippe unna. Alt som ble tilbake var et tomrom som ikke betydde noe. Jeg var som et ekorn som samlet nøtter og glemte hvor jeg gjemte dem.
Et navn er en nøtt, sa han. Det er fint å tenke slik. Og når knekker du nøtten?
Hun så forundret på ham. Nøtter? Hvorfor snakker du om nøtter?
Han sa ingenting, la hånden sin på hennes, og kysset henne igjen. Han hørte skritt som nærmet seg, ville dekke henne, men skrittene stoppet og forsvant.
Emilie, det kunne like gjerne vært et annet navn, akkurat som Emil, trøstet han seg med. Det var ikke navnet hun elsket, men ham.
De reiste seg, han dro opp buksene og strammet beltet.
Hun betraktet hendene sine, leste navnene som om de ikke hadde noe med dem å gjøre. Han bøyde seg frem for å hjelpe henne.
Liker du fitta mi? spurte hun.
Han nikket, og fortsatte å kle på henne.
Hvorfor stenger du den inne i buret sitt? spurte hun.
Han kneppet igjen den siste knappen.
Fitta mi er en fugl som skal få fly fritt, sa hun.
Han nikket. Fly fritt, gjentok han og leide henne gjennom krattet. De satte seg på benken.

Et eldre par sneglet forbi.

Noen ganger får jeg lyst til å suge pikk, hun hevet stemmen, særlig gamle menns pikk. Jeg har lyst til å gi dem noe de ikke hadde ventet seg. Snudde paret seg mot dem, hørte de hva hun sa?
Paret sneglet seg videre. Hun strøk ham på innsiden av låret.
Så spør jeg dem, sa hun. Ikke alle våger. Jeg kan glemme navn, men ikke en pikk. Hva heter du forresten? Ikke at det gjør noe, jeg bare glemmer navn… så lett.
Jeg heter Andreas, sa han ettertenksomt.
Og jeg, hva heter jeg?
Vera, sa han tilslutt og holdt hendene hennes, skriften nesten visket ut. Med kulepennen skrev han Vera på den ene, og Andreas på den andre.
Jeg liker deg, sa hun, var det Andreas du het? Hun så ned på hånden. Ja, Andreas. Jeg heter Vera, sa hun, hyggelig å treffe deg. Jeg har hatt så mange navn at jeg ikke lenger er noen av dem. Navn er ikke viktige. De er bare beholdere. Hun så forvirret på ham som om hun aldri hadde sett ham før. Har du lyst på meg? spurte hun endelig, med et glimt i øyet.
Han nikket.
Jeg vet et sted, sa hun, hvor vi kan være i fred. Jeg glemmer navn, men ikke steder.
Han reiste seg, fulgte etter henne, usikker på hva han het, hvem han var. Emil, Emilie, Vera eller Andreas? Han hadde hatt så mange navn at han begynte å gå i oppløsning. Var han en henne eller en ham? Var det hun som ledet eller han som fulgte? Kvalmen steg i ham, ubehaget vokste i kroppen, han svimlet. Da de var nakne måtte han se ned for å huske hvilket kjønn han var. Han spredde jakken sin utover gresset, hun la seg over ham, og trengte inn i ham.
Etterpå ble de liggende i solen. Stadig måtte han se over på henne for å huske hvem av dem som var kvinne. Etterpå kledde hun ham i klærne sine. Smilende holdt hun speilet for ham mens han sminket seg.
Jeg vet en benk hvor vi kan sitte i solen, sa hun og ledet ham ut gjennom buskene.

*

Firefem