Lena slapp Johannes inn, smekket igjen døren bak ham og tittet etter i postkassen. De gikk opp den smale trappen, satte fra seg skoene i entreen. Lena gikk inn på kjøkkenet og gjorde tegn til at han skulle følge. Johannes stilte seg ved veggen og stirret ut av vinduet.
Tankene kretset om dem. Da de møttes første gang. Da han spurte om de skulle gå en tur. Da de kysset hverandre under treet. Så fort hadde det skjedd at han hadde ikke rukket å tenke før de var viklet så dypt inn i hverandre at det ikke var noen vei ut. Nå måtte han rive seg løs uten at det gjorde alt for vondt.
Den blå eller den røde? spurte Lena med hendene skjult bak ryggen. Han lot som om han tenkte seg om. Den blå, svarte han tilslutt. Det var likegyldig for ham, men ikke for henne. Hun åpnet boksen, helte teen i kannen, og anbrakte kaken på fatet.
De ventet på kjøkkenet til tevannet kokte. Hun rørte ham på kinnet. Han vek ikke unna, men kom henne heller ikke i møte. Hun satte tekannen og koppene på brettet, svevde inn i stuen, satte dem fra seg på bordet, hentet kniv og kake, skar et stykke til ham og la det på asjetten, så et mindre stykke til seg selv, slikket kniven ren og plasserte den på fatet, rakte ham asjetten, og satte seg i sofaen.
Kom og sett deg her hos meg, sa Lena. Jeg savner deg allerede.
Johannes fant plassen sin i hjørnet. Hun fylte i koppene. Det dryppet fra kannen og laget fuktige rundinger på duken.
I natt drømte jeg, sa hun, at du gikk fra meg og at du aldri kom tilbake.
Han løftet koppen mot munnen.
Da jeg våknet strakte jeg hendene ut mot plassen din, men du var ikke der.
Han gløttet bort på stereoanlegget. Litt musikk nå ville fylt ut de pinlige pausene. Hadde gjort det lettere å være stille, eller å si noe som musikken ga en dypere betydning. Men han lot det være. Det ville likevel ikke forandre noe. Avgjørelsen var tatt. Nå var det bare å håpe at det rette øyeblikket snart kom, slik eplet ventet på å falle fra treet. De drakk teen i stillhet. Hun rakte ham et kakestykke til.
Jeg bakte den etter en oppskrift jeg har fra bestemor, sa hun. Mellom slurkene betraktet de den andre. Ingen av dem våget å kaste den første sten. De ble sittende i hvert sitt glasshus og håpe på at veggene skulle oppløse seg slik at de kunne elske med hverandre som før hengi seg til kropp og lyst uten tanke på konsekvenser eller hva morgendagen ville bringe.
Jeg må gå, sa Johannes.
Når kommer du tilbake? spurte hun.
Så snart jeg kan.
Jeg elsker deg, sa hun.
Jeg vet, sa han. Du har sagt det så ofte at jeg velger å tro deg. Han tømte koppen.
Egentlig, sa hun, vet jeg ikke hva det betyr når jeg sier at jeg elsker deg. Jeg kunne like gjerne sagt ubabadabi kanta kuale eller send meg sennepen. Ja, sa han og bar brettet ut på kjøkkenet. Hun ristet duken og tørket av bordet. Det er så mye jeg har lyst til å si deg, sa hun, men ordene strekker ikke til. Kanskje er det best slik. Det usagte har en magi som det sagte ikke har.
Han svarte ikke, lot henne snakke, slik gikk det fortere over og han fikk være i fred. Han måtte tisse. Så mye te han hadde drukket. Utenfor ventet Lena til han var ferdig. Hun lot døren stå på gløtt. Han kunne gått (likevel ble han stående) og lytte til siste dråpe før han skyndte seg inn i stuen, og satte seg på plassen sin. Under bordet lå et dameblad. 57 måter å tilfredsstille en mann på slik at han ikke glemmer deg. Bildet viste en mørkhåret pike med fuktige lepper og en finger som rørte kinnet. Han bladde om til Din for alltid, en novelle om to mennesker som lovet hverandre evig troskap. Illustrasjonen viste et tett omslynget par. I det han kom til historien fra virkeligheten satte hun seg ved siden av ham. I stillhet leste de om kvinnen som levde med sine to menn, hun elsket begge, begge elsket henne. Alle visste om hverandre.
Da lyver de hvert fall ikke, sa Lena. Nei, sa han.
På slutten av historien forelsket kvinnen seg i en tredje, som hun ikke fortalte om til de to andre, heller ikke den tredje fikk vite om de to.
Hvor mange menn kan en kvinne elske, spurte Lena, uten å miste seg selv?
Hvor mange menn trenger en kvinne, spurte Johannes tilbake, for å føle seg elsket nok?
Og du, hun stirret ham inn i øynene, hvor mange trenger du, eller er jeg nok for deg? Kan du elske alle de som lever i meg?
Johannes trakk på skuldrene. Kjærlighet begynner alltid med deg selv. Hvis du ikke kan elske den du er, hvem kan du da elske?
Lena fuktet leppene og førte en finger opp til kinnet. Johannes bladde videre til horoskopet, skumleste sitt eget… i dagene som venter vil du måtte ta en avgjørelse du lenge har utsatt, noe du ikke kan flykte unna uten å miste en del av deg selv… og hennes… når forhold går i stykker gjør det vondt, vær forberedt på det kan være lurt å holde en lav profil i tiden som kommer… Lena snudde seg mot ham og kysset ham på munnen.
Da han ville løs fra jerngrepet hennes klamret hun seg bare hardere fast. Den siste rest av frihet forsvant i det hun skjøv ham ned på sofaen, plagg for plagg kledde hun av dem. Han kunne ha skreket, men kysset henne tilbake. Han ville løpe, men ble liggende. Da hun åpnet seg for ham var lettere å gi henne det hun ønsket enn å si nei. Snart skulle han likevel forlate henne, og aldri komme tilbake.
Etterpå mens hun sov, kledde han seg. Med skoene i hånden og uten å si adjø listet han seg ut. Først da han var i første etasje tok han dem på seg og slapp nøkkelen ned i postkassen. Nå er jeg endelig fri til å begynne på ny, tenkte han da utgangsdøren smekket i bak ham.
*
Firefem
