Men de skyter jo hester, ikke sant? (282 ord)

En syklist trengte seg på bakfra. Liza følte seg fristet til å skyve ham ut i trafikken i det han passerte. Ikke engang fortauet fikk hun ha i fred. Fra vesken hentet hun oppe et lommetørkle og tørket seg om munnen. Da hun kastet det ned i søppelkassen var det som om hun slapp seg selv nedi. Uten å vente på at lyset skulle skifte krysset hun gaten. Butikkvinduene speilet henne. Munnen åpen. Øynene oppsperrede. Skrittene lange.

Men de skyter jo hester, ikke sant. Mer barmhjertig å få en kule i hodet, enn å ikke få lov å løpe fritt. Vi reiser over stadig større avstander, likevel beveger vi oss mindre. Jeg ønsker mer enn å bare fraktes gjennom livet mitt.

Liza travet mellom menneskene. Ansiktet glinset av svette. Når hun kom frem ville hun trenge et varmt bad. Ennå var hun bare halvveis. Hun valgte de små sidegatene, der hun ikke trengte ta hensyn til de andre. Skrittene automatiske. Kroppen en maskin. Hun trakk i tømmene, red seg selv.

Jeg er min egen hest. Jeg er min egen rytter.

Hun gledet seg allerede til at hun kunne klatre ned på bakken og krype sammen; at hun ikke lengre behøvde å ta det fulle ansvaret; at hun kunne gi seg hen; at han ledet henne videre; at hun ikke måtte dele seg i to, men at de kunne samles til en.

Så ville hun…

Kroppen hennes kjente veien bedre enn henne. Liza samlet pusten foran døren og låste seg inn. Ennå var han ikke kommet. Kanskje han aldri kom.

*