I natt drømte jeg noe merkelig, sa Cronenberg og knaste sukkerbiten mellom tennene. En flue landet på mikrofonen. Cronenberg rettet på de runde brillene. Øynene hans forstørret bak de kraftige glassene. Han betraktet fluen gni forlabbene mot hverandre før den lettet og fløy videre.

Cronenberg ga signalet. Innspillingslederen skrudde på det røde lyset. Cronenberg løftet de lange armene med de spinkle hendene mot lyset. De var alene i den store salen. Kameraet zoomet inn. Cronenberg slikket seg om leppene, tørr i halsen grep han etter vannglasset. Nedtellingen begynte. Han la ansiktet i tillitsvekkende folder, stirret rett i kameraet og ventet til kjenningsmelodien var spilt ferdig.

I kampen mot terrorisme skyr vi ingen midler, sa Cronenberg vennlig og bestemt. Applausen skurret fra fjernsynet. Bildet flimret. I vår søken etter nødvendig informasjon må vi ha lov til å bruke alle tilgjengelige midler. Han spyttet, og tørket sikkelet fra haken. Alle terrorister har et svakt punkt, og slik vi tar hull på en byll skal vi ta hull på dem. Jo tidligere jo bedre.

Cronenberg tørket svetten fra pannen, strakte seg etter vannglasset, rakk akkurat å berøre det før en hånd løftet fjernkontrollen og skrudde ham av. Fjernsynsbildet fortsatte å flimre. Cronenberg eksploderte. Armer og ben spredt rundt i salen. Innpillingslederen truffet av en fot. Skjermen dekket av blod.

Cronenberg våknet forvirret. En flue sirklet rundt ham. Han viftet etter den, men den fortsatte ufortrødent. Snart kom en til og enda en, til en sverm av fluer dekket kroppen hans. Han ble som en svart summende snømann. Bortsett fra at det ikke var snø, men fluer. Cronenberg våknet igjen, grep etter vannglasset på nattbordet og tømte det ned i en slurk. Først da han svelget merket han at det klødde i halsen. Han prøvde først å hoste det ut, så ga han opp. Bare en flue … mumlet han og sovnet igjen. Drømte at han var … en gjennomsiktig … tikkende flue … på vei mot null. Tikk takk. Tikk takk. Tikk takk.

Vekkerklokken ringte. I speilet stirret et uklart ansikt mot ham. Cronenberg satte på seg brillene og gjenkjente det som sitt eget. Han åpnet avtaleboken og leste: Fjernsynstale om terrorisme klokken 10:45. Han kastet et blikk på klokken. 10:39. På tide å finne plassen sin. En flue summet i lyskuppelen, dasket mot glasset, laget skygger på veggen, slapp ikke fri. Cronenberg gned hendene nervøst mot hverandre, smekket døren bak seg og vinglet mot studio.

*

45

En syklist trengte seg på bakfra. Liza følte seg fristet til å skyve ham ut i trafikken i det han passerte. Ikke engang fortauet fikk hun ha i fred. Fra vesken hentet hun oppe et lommetørkle og tørket seg om munnen. Da hun kastet det ned i søppelkassen var det som om hun slapp seg selv nedi. Uten å vente på at lyset skulle skifte krysset hun gaten. Butikkvinduene speilet henne. Munnen åpen. Øynene oppsperrede. Skrittene lange.

Men de skyter jo hester, ikke sant. Mer barmhjertig å få en kule i hodet, enn å ikke få lov å løpe fritt. Vi reiser over stadig større avstander, likevel beveger vi oss mindre. Jeg ønsker mer enn å bare fraktes gjennom livet mitt.

Liza travet mellom menneskene. Ansiktet glinset av svette. Når hun kom frem ville hun trenge et varmt bad. Ennå var hun bare halvveis. Hun valgte de små sidegatene, der hun ikke trengte ta hensyn til de andre. Skrittene automatiske. Kroppen en maskin. Hun trakk i tømmene, red seg selv.

Jeg er min egen hest. Jeg er min egen rytter.

Hun gledet seg allerede til at hun kunne klatre ned på bakken og krype sammen; at hun ikke lengre behøvde å ta det fulle ansvaret; at hun kunne gi seg hen; at han ledet henne videre; at hun ikke måtte dele seg i to, men at de kunne samles til en.

Så ville hun…

Kroppen hennes kjente veien bedre enn henne. Liza samlet pusten foran døren og låste seg inn. Ennå var han ikke kommet. Kanskje han aldri kom.

*

Betty følte seg elsket og trygg med sine to menn. Den ene gikk når den andre kom, og den andre kom når den ene gikk. Alle tre kunne også trives i samme rom. Hun gikk på kino med Paul, og i skogen med Rikard. Betty var midtpunktet mellom de to. Ofte ønsket hun at de to kunne elske hverandre slik hun elsket dem begge. Hun kunne ønske, men ikke kreve. Paul og Rikard respekterte hverandre og elsket Betty, nøt også av å ha fri, være alene, å kunne overlate henne til den andre i trygg forvisning om at hun ble tatt vare på og at de fikk henne tilbake i god behold. Betty, Paul og Rikard levde i en dans hvor trinnene ble til etter hvert som de trengtes.

Så var det den dagen Paul møtte Liza. Han kom for sent til middag, unnskyldte seg og fortalte om henne. Både Betty og Rikard ville gjerne møte henne og inviterte henne allerede neste kveld. Paul vasket i huset, Rikard laget maten, Betty dekket bordet til fire. Alle ønsket de Liza velkommen. At Liza var yngre og slankere enn Betty var ikke noe problem, heller ikke at Liza elsket Paul, verken for Paul, Liza, Rikard eller Betty.

Liza flyttet inn. I begynnelsen gikk det fint. Hun gled inn i dansen, lærte trinnene og brakte med seg nye, vekslet mellom Rikard og Paul like lett som Betty. Også Betty og Liza lærte hverandre å kjenne, både kropp og sjel.

Noen ganger var de fire, noen ganger var de tre, noen ganger var de to, og stadig oftere var Betty alene. Etter hvert følte hun at både Paul og Rikard ga Liza mer oppmerksomhet enn de ga henne. Hun ble mørkere, trakk seg unna og forsterket den onde sirkelen. Svarte tanker fylte henne, gjorde dagene tyngre, hun ble biskere i stemmen, kommentarene giftigere, de andre ble fiender. Betty forsøkte å spille dem mot hverandre, men alt hun oppnådde var selv å bli satt utenfor, lukket inne i seg selv. Et raseri vokste i henne, hun kranglet med Liza, skrek til Paul og slo etter Rikard. En dag hun gikk for å handle kom hun ikke tilbake. De etterlyste henne i radio, aviser og på plakater. Noen dager senere gikk de manngard langs elven.

Det var Paul som fant henne, under broen, en tom pilleboks i hånden. De spredde asken hennes ut over havet slik hun hadde ønsket. Liza, Rikard og Paul fortsatte å leve sammen. Ubesværet danset de inn og ut av hverandre. Liza var bindeleddet mellom dem begge, iblant kunne hun ønske at Paul og Rikard elsket hverandre slik de elsket henne, men det viktigste var at de var lykkelige sammen. Hun gikk i teater med Rikard, og i skogen med Paul.

Så møtte Rikard Naomi…

*

Firefem

Lena slapp Johannes inn, smekket igjen døren bak ham og tittet etter i postkassen. De gikk opp den smale trappen, satte fra seg skoene i entreen. Lena gikk inn på kjøkkenet og gjorde tegn til at han skulle følge. Johannes stilte seg ved veggen og stirret ut av vinduet.
Tankene kretset om dem. Da de møttes første gang. Da han spurte om de skulle gå en tur. Da de kysset hverandre under treet. Så fort hadde det skjedd at han hadde ikke rukket å tenke før de var viklet så dypt inn i hverandre at det ikke var noen vei ut. Nå måtte han rive seg løs uten at det gjorde alt for vondt.

Den blå eller den røde? spurte Lena med hendene skjult bak ryggen. Han lot som om han tenkte seg om. Den blå, svarte han tilslutt. Det var likegyldig for ham, men ikke for henne. Hun åpnet boksen, helte teen i kannen, og anbrakte kaken på fatet.

De ventet på kjøkkenet til tevannet kokte. Hun rørte ham på kinnet. Han vek ikke unna, men kom henne heller ikke i møte. Hun satte tekannen og koppene på brettet, svevde inn i stuen, satte dem fra seg på bordet, hentet kniv og kake, skar et stykke til ham og la det på asjetten, så et mindre stykke til seg selv, slikket kniven ren og plasserte den på fatet, rakte ham asjetten, og satte seg i sofaen.

Kom og sett deg her hos meg, sa Lena. Jeg savner deg allerede.
Johannes fant plassen sin i hjørnet. Hun fylte i koppene. Det dryppet fra kannen og laget fuktige rundinger på duken.
I natt drømte jeg, sa hun, at du gikk fra meg og at du aldri kom tilbake.
Han løftet koppen mot munnen.
Da jeg våknet strakte jeg hendene ut mot plassen din, men du var ikke der.
Han gløttet bort på stereoanlegget. Litt musikk nå ville fylt ut de pinlige pausene. Hadde gjort det lettere å være stille, eller å si noe som musikken ga en dypere betydning. Men han lot det være. Det ville likevel ikke forandre noe. Avgjørelsen var tatt. Nå var det bare å håpe at det rette øyeblikket snart kom, slik eplet ventet på å falle fra treet. De drakk teen i stillhet. Hun rakte ham et kakestykke til.
Jeg bakte den etter en oppskrift jeg har fra bestemor, sa hun. Mellom slurkene betraktet de den andre. Ingen av dem våget å kaste den første sten. De ble sittende i hvert sitt glasshus og håpe på at veggene skulle oppløse seg slik at de kunne elske med hverandre som før hengi seg til kropp og lyst uten tanke på konsekvenser eller hva morgendagen ville bringe.
Jeg må gå, sa Johannes.
Når kommer du tilbake? spurte hun.
Så snart jeg kan.
Jeg elsker deg, sa hun.
Jeg vet, sa han. Du har sagt det så ofte at jeg velger å tro deg. Han tømte koppen.
Egentlig, sa hun, vet jeg ikke hva det betyr når jeg sier at jeg elsker deg. Jeg kunne like gjerne sagt ubabadabi kanta kuale eller send meg sennepen. Ja, sa han og bar brettet ut på kjøkkenet. Hun ristet duken og tørket av bordet. Det er så mye jeg har lyst til å si deg, sa hun, men ordene strekker ikke til. Kanskje er det best slik. Det usagte har en magi som det sagte ikke har.
Han svarte ikke, lot henne snakke, slik gikk det fortere over og han fikk være i fred. Han måtte tisse. Så mye te han hadde drukket. Utenfor ventet Lena til han var ferdig. Hun lot døren stå på gløtt. Han kunne gått (likevel ble han stående) og lytte til siste dråpe før han skyndte seg inn i stuen, og satte seg på plassen sin. Under bordet lå et dameblad. 57 måter å tilfredsstille en mann på slik at han ikke glemmer deg. Bildet viste en mørkhåret pike med fuktige lepper og en finger som rørte kinnet. Han bladde om til Din for alltid, en novelle om to mennesker som lovet hverandre evig troskap. Illustrasjonen viste et tett omslynget par. I det han kom til historien fra virkeligheten satte hun seg ved siden av ham. I stillhet leste de om kvinnen som levde med sine to menn, hun elsket begge, begge elsket henne. Alle visste om hverandre.
Da lyver de hvert fall ikke, sa Lena. Nei, sa han.
På slutten av historien forelsket kvinnen seg i en tredje, som hun ikke fortalte om til de to andre, heller ikke den tredje fikk vite om de to.
Hvor mange menn kan en kvinne elske, spurte Lena, uten å miste seg selv?
Hvor mange menn trenger en kvinne, spurte Johannes tilbake, for å føle seg elsket nok?
Og du, hun stirret ham inn i øynene, hvor mange trenger du, eller er jeg nok for deg? Kan du elske alle de som lever i meg?
Johannes trakk på skuldrene. Kjærlighet begynner alltid med deg selv. Hvis du ikke kan elske den du er, hvem kan du da elske?

Lena fuktet leppene og førte en finger opp til kinnet. Johannes bladde videre til horoskopet, skumleste sitt eget… i dagene som venter vil du måtte ta en avgjørelse du lenge har utsatt, noe du ikke kan flykte unna uten å miste en del av deg selv… og hennes… når forhold går i stykker gjør det vondt, vær forberedt på det kan være lurt å holde en lav profil i tiden som kommer… Lena snudde seg mot ham og kysset ham på munnen.

Da han ville løs fra jerngrepet hennes klamret hun seg bare hardere fast. Den siste rest av frihet forsvant i det hun skjøv ham ned på sofaen, plagg for plagg kledde hun av dem. Han kunne ha skreket, men kysset henne tilbake. Han ville løpe, men ble liggende. Da hun åpnet seg for ham var lettere å gi henne det hun ønsket enn å si nei. Snart skulle han likevel forlate henne, og aldri komme tilbake.

Etterpå mens hun sov, kledde han seg. Med skoene i hånden og uten å si adjø listet han seg ut. Først da han var i første etasje tok han dem på seg og slapp nøkkelen ned i postkassen. Nå er jeg endelig fri til å begynne på ny, tenkte han da utgangsdøren smekket i bak ham.

*

Firefem

Noen ganger har jeg bare lyst til å kle av meg og løpe naken gjennom parken. Vise meg frem så alle de gamle gubbene glemmer at de er gamle gubber, sa hun. Med lommekniven hans snittet hun opp kanten av kjolen.
Ta på meg, ba hun og løftet opp t-skjorten. Han stakk hånden inn under stoffet.
Noen ganger tror jeg bare at jeg lever når noen rører ved meg, holder om meg, eller ligger inntil meg, sa hun. Brystene hennes strammet seg mot fingrene.
Si navnet mitt, ba hun.
Da må du fortelle meg hva du heter.
Si det du tror jeg heter.
Han tenkte seg om. Du kunne være en Emilie.
Emilie, hun smakte på navnet. Ja, jeg er gjerne Emilie for deg. En gang hadde jeg en kjæreste, hele tiden glemte jeg hva han het. Selv om vi var sammen i mer enn tre år. Han var ikke den eneste, men den andre husker jeg fortsatt navnet på, selv om vi bare møttes en eller to ganger. En gang vi våknet i samme seng spurte han meg hva han het. Jeg husket ikke. Han kastet meg ut fra leiligheten. Av og til er jeg redd for at jeg møter ham igjen, og at han spør meg hva jeg heter og så husker jeg ikke det heller.
Fordelen med en dårlig hukommelse, sa han, er at alt blir som for første gang.

Et par spaserte forbi med barnevogn.

Kyss meg, ba hun.
Han la leppene sine inntil hennes. Hun stoppet, hva var det du kalte meg igjen?
Emilie.
Ja, Emilie var det.
Jeg kan skrive det på en lapp, sa han, så kan du lese den om du glemmer det.
Men da må du skrive en lapp til, sa hun.
En lapp til?
Ja, en lapp som minner meg på at jeg kan lese lappen.
Jeg skriver det på hånden din.
Hun strakte den frem. Han skrev navnet hennes med store bokstaver.
Og ditt på den andre, sa hun, så jeg husker hvem du er.
Hva heter jeg, spurte han.
Jeg har allerede glemt det, svarte hun.
Gi meg et navn, sa han, hvilket som helst.
Hun nølte. Jeg husker ingen navn… Det er helt tomt.
Emil, sa han og skrev det på den andre hånden.
Emil og Emilie. Det er to nesten like navn.

En syklist raste forbi.

Kyss meg igjen, sa hun og stakk hånden hans ned i buksene.
Kjenn så varmt det er, sa hun. Han kysset henne.
Emil, sa hun. Emilie, svarte han.
Har du lyst på meg? spurte hun.
Han nikket.
Kom, sa hun. Jeg vet et sted. Jeg glemmer navn, men steder glemmer jeg aldri.
Hun kneppet igjen buksene og leide ham bak buskene, til en liten høyde. Hun la jakken på gresset og kledde av seg. Han fulgte etter og la seg på henne.
Emilie, hvisket han.
Hun svarte ikke. Han viste henne hånden.
Emil, leste hun forvirret, så husket hun. Ja, Emil. Du er Emil.
Emil. Emil. Emil, gjentok hun som for å nagle navnet hans fast.
Etterpå ble de liggende side om side i solen.
Før førte jeg lister, sa hun, jeg noterte alle navn på hvem jeg knullet med, på hva vi gjorde sammen, hvem som likte hva, men en dag begynte navnene å glippe unna. Alt som ble tilbake var et tomrom som ikke betydde noe. Jeg var som et ekorn som samlet nøtter og glemte hvor jeg gjemte dem.
Et navn er en nøtt, sa han. Det er fint å tenke slik. Og når knekker du nøtten?
Hun så forundret på ham. Nøtter? Hvorfor snakker du om nøtter?
Han sa ingenting, la hånden sin på hennes, og kysset henne igjen. Han hørte skritt som nærmet seg, ville dekke henne, men skrittene stoppet og forsvant.
Emilie, det kunne like gjerne vært et annet navn, akkurat som Emil, trøstet han seg med. Det var ikke navnet hun elsket, men ham.
De reiste seg, han dro opp buksene og strammet beltet.
Hun betraktet hendene sine, leste navnene som om de ikke hadde noe med dem å gjøre. Han bøyde seg frem for å hjelpe henne.
Liker du fitta mi? spurte hun.
Han nikket, og fortsatte å kle på henne.
Hvorfor stenger du den inne i buret sitt? spurte hun.
Han kneppet igjen den siste knappen.
Fitta mi er en fugl som skal få fly fritt, sa hun.
Han nikket. Fly fritt, gjentok han og leide henne gjennom krattet. De satte seg på benken.

Et eldre par sneglet forbi.

Noen ganger får jeg lyst til å suge pikk, hun hevet stemmen, særlig gamle menns pikk. Jeg har lyst til å gi dem noe de ikke hadde ventet seg. Snudde paret seg mot dem, hørte de hva hun sa?
Paret sneglet seg videre. Hun strøk ham på innsiden av låret.
Så spør jeg dem, sa hun. Ikke alle våger. Jeg kan glemme navn, men ikke en pikk. Hva heter du forresten? Ikke at det gjør noe, jeg bare glemmer navn… så lett.
Jeg heter Andreas, sa han ettertenksomt.
Og jeg, hva heter jeg?
Vera, sa han tilslutt og holdt hendene hennes, skriften nesten visket ut. Med kulepennen skrev han Vera på den ene, og Andreas på den andre.
Jeg liker deg, sa hun, var det Andreas du het? Hun så ned på hånden. Ja, Andreas. Jeg heter Vera, sa hun, hyggelig å treffe deg. Jeg har hatt så mange navn at jeg ikke lenger er noen av dem. Navn er ikke viktige. De er bare beholdere. Hun så forvirret på ham som om hun aldri hadde sett ham før. Har du lyst på meg? spurte hun endelig, med et glimt i øyet.
Han nikket.
Jeg vet et sted, sa hun, hvor vi kan være i fred. Jeg glemmer navn, men ikke steder.
Han reiste seg, fulgte etter henne, usikker på hva han het, hvem han var. Emil, Emilie, Vera eller Andreas? Han hadde hatt så mange navn at han begynte å gå i oppløsning. Var han en henne eller en ham? Var det hun som ledet eller han som fulgte? Kvalmen steg i ham, ubehaget vokste i kroppen, han svimlet. Da de var nakne måtte han se ned for å huske hvilket kjønn han var. Han spredde jakken sin utover gresset, hun la seg over ham, og trengte inn i ham.
Etterpå ble de liggende i solen. Stadig måtte han se over på henne for å huske hvem av dem som var kvinne. Etterpå kledde hun ham i klærne sine. Smilende holdt hun speilet for ham mens han sminket seg.
Jeg vet en benk hvor vi kan sitte i solen, sa hun og ledet ham ut gjennom buskene.

*

Firefem